I likhet med menneskene som tumler gjennom sidene i denne boken, finnes Juvdal kun i din og min fantasi.

Likevel… Øst for Setesdal skjærer et bortgjemt dalføre seg gjennom heiene. Her lå engang et gammelt småkongerike som døde ut da svartedauden herjet. Vandrere kan ennå støte på forfalne stølsbuer og lytte til historiens hvisken når vinden stryker gjennom trekronene. En vakker og frodig dal som den moderne tid ennå ikke har innhentet. Underlige sagn knytter seg til dette stykke Norge, som er min modell for dalføret hvor Erik og Nina forsvant sent en snøtung vinterkveld.

Ragnarok utkom første gang i Hjemmets bokklubb i 1988 under tittelen Stien mot fortiden. Versjonen du sitter med i hånden, er Aschehougs 2006-gjenutgivelse.

Siden det er min debutroman som nå vekkes tilbake til live, har forlaget bedt meg skrive noen ord om bokens tilblivelse og hvorfor jeg valgte å skrive nettopp en slik roman.

Bokens aller første pulsslag var et fantasibilde som jeg fortsatt kan gjenskape: Et par billys skjærer gjennom mørket i et forrykende snøvær i en øde, mørk skog i dypet av Telemark, dette trolske, vakre fylke.

Da jeg begynte på boken – den 4. mars i det orwellske år 1984 – var jeg 24 år gammel, journalist i Aftenposten og beundrer av en relativt ukjent amerikansk grøsserforfatter. Jeg skrev flere artikler i Aftenposten for å åpne øynene til norske lesere for denne forfatteren.

Hans navn var Stephen King.

Med begeistring hadde jeg lest horror-romaner som bl.a. Carrie, ’Salem’s Lot, The Shining, The Stand, The Dead Zone, Firestarter, Cujo, Christine og Pet Cemetary.

Selv om Stephen King var stor i USA, var han praktisk talt ukjent i Norge.

Mitt litterære prosjekt var både naivt og ambisiøst: Lot det seg gjøre å skrive denne type romaner med handlingen lagt til Norge?

Først noen ord om den litterære sjanger som både Stephen Kings thrillere og Ragnarok er en del av: den nygotiske tradisjon.

Nygotisk?

De færreste vet vel noe som helst om ”den nygotiske tradisjon” – ja, knapt nok noe om den gotiske.

Derfor – en lyninnføring i denne underlige sjangeren i litteraturhistorien:

Den gotiske roman hadde sin storhetstid fra 1765 til 1840. Det som kjennetegner de gotiske romaner, er deres fascinasjon for alt mystisk og mytisk og middelaldersk, mørke makter, tilværelsens gode og onde krefter, det overnaturlige, storslåtte slott og ruiner henlagt til ville, øde landskaper og heder. Vi møter helter og heltinner som bekjemper tyranner og grusomme, onde skurker – endog spøkelser, herjede sjeler som henger igjen i sine jordiske ankerkjettinger. De har noe ugjort, noe uforløst.

Dette er litteratur som spekulerer i vår frykt og våre urinstinkter.

I 1764 skrev Horace Walpole The Castle of Otranto, som regnes en av de første innenfor den gotiske sjanger. Noen tiår senere utga Ann Radcliffe The Mysteries of Udolpho.

Sjangeren påvirket forfattere som Edgar Allan Poe (1809-1849) og Charles Dickens (1812-1870) og forsterket 1800-tallets fascinasjon for spøkelser og alt overnaturlig. Selv i bøker som Stormfulle høyder (1847) av Emily Brontë og Rebecca (1938) av Daphne du Maurier kan du lett gjenfinne gotiske trekk. Andre eksempler er Mary Shelleys Frankenstein (1818), Bram Stokers Dracula (1897) og verkene til H. P. Lovecraft (1890-1937).

Vi snakker om piskende regnvær på øde heder, torden og regn, mektige krefter og golde ruiner, stemmer i natten – alle de klassiske eksemplene som gjør det lett å drive ap med sjangeren som i vår tid fremstår som selvparodisk og latterlig, men som i sin samtid hadde enorm gjennomslagskraft.

Steget fra den gotiske roman til skrekkromanen – grøsseren eller horrorboken – er med andre ord ikke langt.

Etterkrigstiden ga oss mange litterære sjangere. Moderne kriminallitteratur og science fiction er bare to eksempler på sjangerlitteratur som blomstret på 1950- og 60-tallet.2

På slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet kom et knippe grøssere som i kraft av sin popularitet og utbredelse – både i litteraturen, men i enda større grad i filmen – bidro til å gjenopplive den gotiske sjanger.

Disse bøkene og filmene fant imidlertid ikke sted på øde heder og i forfalne slott. Tvert imot plasserte forfatterne og filmskaperne sine hovedpersoner i høyst moderne omgivelser – i pulserende storbyer, i trivelige forsteder og i perfekte, velfungerende småbyer. Her møter vi vanlige mennesker fra middelklassen – deg og meg – som stilles ansikt til ansikt med det umulige, det overnaturlige, det grusomme.

Samtidig gjenfinner vi mange av de samme litterære arketypene. Du skal ikke ha lest mange gotiske grøssere og ha sett mange skrekkfilmer fra 1970, 80- og 90-tallet før du gjenkjenner sjangertrekkene fra 1700- og 1800-tallet og humrer over alle likhetstrekkene.

Og dermed har vi tatt steget fra gotikken og over til den moderne, nygotiske grøsser.

Å tidfeste nygotikken er vanskelig. Sjangeren utviklet seg langsomt og ble gradvis formet og påvirket av andre sjangere. Eksempelvis la mange av science fiction-bøkene og -filmene i etterkrigstidens USA et grunnlag for utviklingen av grøssersjangeren.

Selv om bøker som I trifidenes dager (1951) av John Wyndham og filmer som Invasion of the Body Snatchers (1956) av Don Siegel var science fiction, inneholdt de også grunntonen i enhver moderne grøsser: hverdagsmenneskets møte med det ”umulige”. Erstatter du de utenomjordiske skapningene med spøkelser, monstre, varulver, vampyrer, udøde eller andre utrivelige skapninger du nødig vil møte på veien til utedoen på hytta en mørk natt, har sci-fi forbløffende mange likhetstrekk med grøsseren.

Likevel våger jeg å peke på to stolper i den nygotiske æra. De er sjangertypiske i form og innhold – men også representative fordi de ikke bare utkom i bokform, men nådde et enda større publikum som umåtelig populære kinofilmer:

I 1967 utga Ira Levin Rosemarys baby om et moderne ektepar fra New York City. På den ene side gir denne grøsseren et sosialrealistisk og troverdig bilde av et ungt ektepars hverdagsliv i New York City. Samtidig, og nesten ikke synlig, forteller den historien om djeveldyrkelse og en mislykket skuespiller som inngår en pakt med Satan3. Boken er et mesterverk i sjangeren. Ikke minst rendyrker Levin nygotikkens lefling med følelsen av paranoia. Ingen tror på heltene i de nygotiske thrillerne.

Samfunnet hegner om sin trygge normalitet. Alle ler av Rosemarys panikk og forfølgelsesvanvidd når det langsomt går opp for henne hva som er i ferd med å skje. Selv de hun stoler mest på, viser seg å være en del av konspirasjonen. Men hele tiden vet vi, leserne, at heltinnens frykt er velbegrunnet: Hun føder, på bokens siste sider, Satans sønn. Les hvor elegant Ira Levin (i Sigmun S. Kostøls oversettelse) manipulerer oss i scenen der Rosemary for første gang ser sin nyfødte:

Øynene hans var gyllengule, helt gyllengule, uten hverken hvitt eller iris. De var helt gyllengule, med vertikale, sorte, smale sprekker til pupiller.

Hun så på ham.

Han så på henne med sine gyllengule øyne, deretter på det dinglende krusifikset som hang opp ned.

Hun så på dem, og med kniven i hånden skrek hun mot dem: - Hva har dere gjort med øynene hans?

De rørte urolig på seg og så på Roman.

– Han har sin fars øyne, sa han.

Enda bedre kjent enn boken er Roman Polanskis filmatisering (1968) med Mia Farrow i rollen som Rosemary. En stilsikker og uhyggesvanger skrekkfilm som (dessverre) har stilt romanen noe i skyggen. Les boken! Se filmen!

Et enda større populærkulturelt og nygotisk fenomen enn Rosemarys baby handlet også om Djevelens komme.

William Peter Blattys thriller Eksorsisten (1971) hadde ikke like store litterære kvaliteter som Rosemarys baby, men er likevel en gysende god grøsser. Boken huskes først og fremst fordi filmversjonen fra 1973 skapte hysteri og samfunnsdebatt verden over. The Exorcist er kanskje verdens mest berømte skrekkfilm – et drama om en ung pike som blir besatt av Djevelen og om presten (spilt av svenske Max von Sydow) som forsøker å drive utysket ut av henne.

Også Eksorsisten inneholder alle de klassiske sjangerkjennetegnene. Hverdagen og normaliteten utfordres av det overnaturlige. På samme måte som gudstroen er en integrert del av en religiøs virkelighetsoppfattelse, er tilstedeværelsen av ”det onde” eller ”det uvirkelige” et rammeverk i den pseudovirkelighet som skapes i en nygotisk grøsser.

I kjølvannet av disse to massekulturelle blockbusterne utga en ukjent og alkoholisert New England-forfatter sin debutroman Carrie i 1974. Og jada, også denne boken ble enda mer berømt som film …

Forfatteren het Stephen King, og i løpet av årene som fulgte har han klart det mesterstykke å skape umåtelig populære bestselgere av temaer som monstre, spøkelser, udøde, vampyrer og alt annet som er blodtørstig og venter under sengen din når du legger deg.

Litterater har aldri omfavnet Stephen King. De har heller aldri omfavnet sjangerlitteraturen (og særlig ikke skrekksjangeren). Men få vil bestride Stephen Kings skikkelsesskapende egenskaper. Hans særegne, muntlige stil og troverdige karakterer er kanskje grunnen til at vi som lesere godtar alt det overnaturlige han dynger bøkene sine ned med – som inkluderer menneskeetende biler, monstre i klovnedrakt og parallelle dimensjoner.

Personlig har jeg stor sans for hans thrillere fra 1970- og tidlig 1980-tall, men synes dessverre han har tapt seg de siste tyve årene. Min personlige favoritt blant Kings bøker er den nesten ukjent ’Salem’s Lot (1975), en betagende og velskrevet roman om vampyrer som inntar en amerikansk småby, som han utga mellom Carrie og The Shining (Ondskapens hotell) (1977).

King banet vei for mange som utforsket ulike sidegrener ved den nygotiske bølge – som Dean Koontz (ofte med teknologiske forklaringer på ondskapen) og Anne Rice (som i flere episke bokserier har utforsket vampyrenes ensomhet og spøkelsers sanne sinnelag).

Ramsey Campell, Thomas Ligotti, James Herbert, T. E. D. Klein, Dan Simmons, Peter Straub, Clive Barker og mange andre populære horror-forfattere representerer ulike sider ved sjangeren – fra den neddempede psykologiske thriller til den mer ”parodiske” splatter-varianten der monstrene slett ikke er ulykkelige skapninger på utsiden av vår dimensjon, men blodtørstige menneskeetere med like mye empati for sine ofre som en utsultet hvithai.

Det var med dette bakteppet jeg skrev Ragnarok.

Ambisjonen min var kort og godt å skrive en nygotisk grøsser på norsk, om norske forhold og norske mennesker5.

Hvordan reagerer vi, stilt overfor ”det umulige”?

To av mine bøker – Ragnarok (1988) og Skyggelandet (1993) – er nygotiske grøssere. Åndebrettet (2004) er en cross-over mellom grøsseren og kriminalromanen, Sirkelens ende (2001) er en krim uten en forbrytelse, mens Trollspeilet (1998) og min foreløpig siste roman, Ulvenatten (2005), er actionthrillere.

Jeg har en teori om at grøssere appellerer aller mest til lesere med velutviklet fantasi og et åpent og lekent sinnelag. De litterære feinschmeckerne avskyr sjangeren. Kritikerne har en tendens til å rynke på nesen. Noen ganger fordi bøkene er genuint dårlige – men også fordi noen kanskje er forutinntatte. Man ”skal ikke” like sjangerlitteratur. Og man skal i hvert fall ikke like horror. Dem om det …

På sitt beste fungerer grøssere som en lek med alt vi frykter. Den gode grøsseren pirrer en angst dypt inne i deg – angsten for det som ikke er mulig, men som likevel skjer.

Normalitetens møte med det umulige. Still deg selv spørsmålet: Hvordan ville du ha reagert om du så et gjenferd? Ikke et vesen med laken over hodet og raslende lenker, men et diffust ansikt i nattens mørke, en hvisken i øret ditt, en visshet.

Frykten stammer nok ikke først og fremst fra redselen for dette vesenet i seg selv. Mest av alt, tror jeg, bunner frykten i at vi mister forankringen i virkeligheten.

Vårt verdensbilde – vår grunnleggende forståelse av virkeligheten – blir ødelagt.

Det parapsykologiske premisset i Ragnarok, fenomenet tidsforskyvning, er et spennende kapittel i seg selv.

Nå vil vitenskapsfolk slett ikke godta at tidsforskyvninger er mulig, verken i praksis og knapt nok i teorien. Selv om forsøk uti kvantefysikken har munnet ut i snurrige konklusjoner om hvor mange steder en partikkel kan være til samme tid (og knapt nok det), er det en viss forskjell på kvarkers oppførsel i en partikkelakselerator og hva som kunne skje om man underla mennesker og landskaper de samme betingelsene.

Men det er nettopp der forfatteren og vitenskapsmannen skiller lag. For en forfatter kan leke med slike ideer.

Den mest kjente episode i parapsykologien knyttet til tidsforskyvning, fant sted i 1901. 10. august det året ruslet to briter, Anne Moberly og Eleanor Jourdain, rektor og viserektor ved St. Hughs College i Oxford, en tur i haven i Versailles-palasset i Paris. De to ønsket å besøke et hus på eiendommen kalt Petit Trianon, som ligger en drøy kilometer fra palasset. De gikk seg bort, og begynte å treffe underlig kledde og skremmende mennesker. De to ble overmannet av en underlig følelse av nedtrykthet. Noe føltes galt. Snart fant de Petit Trianon, hvor Moberly så en kvinne som satt på en stol under en balustrade på den bakre terrassen. Hun var kledd i en gammeldags, men vakker og uvanlig kjole. Pussig nok la Jourdain ikke merke til denne kvinnen. De gikk gjennom huset og avsluttet sin sightseeing. De reiste tilbake til Paris. De snakket ikke om den pussige opplevelsen før det var gått en uke. Så gikk det tre måneder, de var tilbake i Oxford, og de satt og snakket om hva de egentlig hadde opplevd. Det gikk opp for dem at begge hadde sett og opplevd forskjellige ting. Året etter reiste de tilbake for å gå samme rute – og oppdaget at anlegget så helt annerledes ut.

Etter å ha foretatt mange undersøkelser om historie, palassanlegget og klesdrakter, var deres konklusjon at de var blitt utsatt for en tidsforskyvning. De mente seg ført 109 år tilbake i tiden. Menneskene de hadde sett, var Marie Antoinette og hennes venner og ansatte.

De to skrev en omstridt bok – An Adventure – som utkom i 1913. Begge fastholdt til sin dødsdag at de hadde fortalt sannheten. Deres kritikere var mer tilbøyelige til å mene at de var utsatt for velutviklet fantasi og tilpasningsdyktig hukommelse.

Eller ren og skjær løgnaktighet.

Selv om deres klassiske ”spøkelseshistorie” knapt kan karakteriseres som troverdig, ga den meg ideen til konseptet ”tidsforskyvning”. For hva om ”spøkelser” slett ikke er gjenferd, men resultat av en tidsforskyvning?

Parapsykologi er ingen eksakt vitenskap. Det kan være vanskelig å skille hva som er sprøyt og humbug, hva som naturvitenskapelige fenomener, og hva som er genuint uforklarlig. Grøsserforfatterens privilegium er å gjøre det uvirkelige til virkelig. Og den eneste vi står til rette for, er leseren. Blir du underholdt, og gjerne også skremt, har vi lykkes.
I seg selv er denne boken et bevis på den nygotiske grøssers bærende premiss: Det er faktisk mulig å stå opp fra de døde.

Tom Egeland
Oslo, 2006

Skyggelandet (1993)

Aschehoug
ISBN-10: 82-03-19104-5

Utkom første gang på Cappelen

Kjøp boken